Det som er gjort straffbart etter § 155 er å utsette noen for smittefare for en slik sykdom, typisk er samleie uten bruk av kondom.  I forskrifts form definerer departementet hvilke sykdommer som skal regnes for ”allmennfarlige”, jamfør smittevernloven § 1-3.

Per dags dato er det 34 sykdommer som er listet opp i den nevnte forskrift, herunder hepatitt A,B,C,D og E, gonoré, syfilis, SARS, kikhoste, tuberkulose, genital klamydia for å nevne noen.

Da det er samfunnet som skal beskyttes med bestemmelsen, kan ikke enkeltpersoner samtykke til å la seg utsette for risiko. Med samme begrunnelse er det også slik at det som er gjort straffbart etter bestemmelsen er å utsette noen for smittefare, det er med andre ord ikke en forutsetning at den andre parten faktisk blir smittet. På tross av den generelle utformingen av bestemmelsen har § 155 i all hovedsak vært benyttet på hiv. Vi har ikke full oversikt over antallet dommer, men det dreier seg om en ca.25 saker siden 1995.

Endringen i 2003
Strafferammen, det vil si øvre grense for hvor lang straff som kan idømmes på grunn av en overtredelse av bestemmelsen, var opprinnelig tre år. I en Høyesterettsdom fra 2000, Rt.2000 s.195, stiller Høyesterett spørsmål ved om den øvre strafferammen på tre år i § 155 er vel overveiet fra lovgivers side, særlig med sikte på hivinfeksjonen.

Som en følge av denne kommentaren fra Høyesterett ble det fra Justisdepartementet utformet et forslag til en øking av strafferammen som ble sendt på høring. Flertallet av høringsinstansene var enige om at strafferammen burde økes. Daværende Pluss-LMA (nå HivNorge) avga en høringsuttalelse hvor de gikk sterkt imot både forslaget til en heving av strafferammen og bestemmelsen som sådan. Departementet valgte å foreslå en heving av strafferammen fra tre til seks år for de forsettlige tilfellene av brudd på § 155 (Ot.prp.nr.51 (2002-2003)).  Forslaget ble vedtatt av Stortinget.

Ny straffelov
Vår straffelov består av en generell del, med bestemmelser som omfatter vilkår og bruk av straff generelt, og en spesiell del, som beskriver de ulike straffbare handlingene. Vår straffelov er fra 1902 og det har over flere år vært en prosess for å få vedtatt en ny lov. I 2005 ble en ny generell del av straffeloven vedtatt. På slutten av året 2009 ble et forslag til en ny spesiell del oversendt Stortinget til behandling (Ot.prp.nr.22(2008-2009)) Om lov om endringer i straffeloven 20.mai 2005 nr.28). I dette forslaget ble § 155 foreslått videreført i to nye bestemmelser §§ 237 og 238.

Departementets forslag til §§ 237 og 238 ble vedtatt av Stortinget. Den nye straffeloven er imidlertid ikke trådt i kraft og det er i skrivende stund uklart når dette vil skje. Det er med andre ord slik at § 155 er den bestemmelsen som fremdeles gjelder.

Forskjellen mellom dagens og nye bestemmelser
Det er forholdsvis små endringer fra § 155 til §§ 237 og 238. Den viktigste endringen, fra vårt ståsted, er at samtykke mellom ektefeller/samboere/partnere fritar for straff etter de nye bestemmelsene. HivNorge er imidlertid skuffet over at endringen ikke ble gjort gjeldende for en videre personkrets.

Etter §§ 237 og 238 er det ikke lenger et vilkår at man selv må være smittet for å komme i straffeansvar. Begrunnelsen er at et slikt krav i noen tilfeller vil gjøre at straffverdige handlinger (det å smitte eller utsette noen for smittefare) faller utenfor bestemmelsens virkeområde. I forarbeidene nevnes her som eksempel smittespredning gjennom kjøletårn eller legionella-spredning. Denne endringen har også ført til at det vanskelige vilkåret om ”skjellig grunn til å tro” at man er smittet er fjernet fra bestemmelsen.

I de nye bestemmelsene, §§ 237 og 238, skiller man mellom de ”alminnelige” og de grove tilfellene av smitte eller smittefare. § 237 gjelder de ”mindre alvorlige” tilfellene og øvre strafferamme er her tre år. § 238 gjelder de grove tilfellene og strafferammen er her seks år. I realiteten innebærer dette ingen endring i forhold til dagens § 155. Oppsplittingen i to bestemmelser er et direkte utslag av systematikken som er valgt for 2005-loven.

I jusspalten nr.2/2009 ble det skrevet om §§ 237 og 238, du kan lese denne her.

Prosessen frem til et lovutvalg
HivNorge har jobbet for en endring av § 155 i mange år og spesielt de siste årene har vi brukt mye tid på lobbyvirksomhet. Frem til lovforslaget var ferdig utformet fra Justisdepartementet hadde vi hovedfokus på påvirkning av Regjeringen. Fra det tidspunkt lovforslaget ble oversendt Stortinget, i slutten av 2008, ble hovedfokus flyttet til komiteene på Stortinget, de ulike partiene og enkelte sentrale politikere.

Det er ikke tvilsomt at de bestemmelsene som ble vedtatt på Stortinget var fjernt fra det HivNorge har jobbet for. I lovbehandlingsprosessen på Stortinget skjedde det imidlertid viktige ting.

Ved tidligere behandlinger av § 155, dvs. i 1994 og 2003, var det ingen kritiske kommentarer til straffelovens § 155 fra verken partier eller komiteer. Denne gangen var imidlertid situasjonen en annen.

Fra Justiskomiteen kommer det for første gang flere kommentarer til de foreslåtte §§ 237 og 238. Innstillingen fra Justiskomiteen til Odelstinget finner du her. Komiteens flertall ved medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti har en lang kommentar til blant annet tolkningen av bestemmelsene. Flertallet understreker blant annet at det ikke er tilstrekkelig for å pådra seg strafferettslig ansvar at man har hatt ubeskytta sex uten å teste seg, de kommenterer også at medisiner reduserer smittefaren. Sistnevnte fører ikke til automatisk fritak fra straff, men det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om lovens vilkår er oppfylt.

Flertallet påpeker også at det er viktig å få kunnskap om denne typen straffetrusler virker forebyggende. De viser i denne sammenheng både til et initiativ fra blant annet UNAIDS og til det pågående arbeidet med strategiplanen. (Aksept og mestring, nasjonal hivstrategi 2009-2014)

Komiteens medlemmer fra Høyre viser blant annet til HivNorges påstand om at det er enkeltindividet og ikke samfunnet som har behov for beskyttelse mot hiv. De etterlyser et bedre faglig grunnlag for endringene i straffeloven.

Medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det er behov for en gjennomgang av smittevernbestemmelsene i straffeloven hvor det foretas en bred, helsefaglig vurdering basert på oppdatert kunnskap samt gjennomgang av rettspraksis.

Kommentarene fra Høyre og Fremskrittspartiet samt flertallets påpekning av behov for mer kunnskap ga HivNorge en utmerket mulighet for å jobbe videre med temaet. Vi var raskt ute med kommentarer og generalsekretæren skrev blant annet følgende i sin spalte i positiv nr.2/2009:

”Vi oppfatter uttalelsene fra behandlingen i Justiskomiteen dit hen at regjeringspartiene nå har forpliktet seg til et nasjonalt initiativ og HivNorge forutsetter derfor at det nedsettes en nasjonal komité som må starte sitt arbeide umiddelbart. Arbeidet bør ha to målsettinger: få fram det helsefaglige aspektet og ikke minst det juridiske perspektivet…

…La det ikke være tvil om at HivNorge mener de nye paragrafene ikke er en optimal løsning for hivpositive eller i arbeidet med å hindre videre spredning av hiv. Vi vil derfor benytte denne muligheten som nå har åpnet seg og legge alle kluter til for en bedre løsning.” Hele denne spalten kan du lese her.

Kun uker etter behandlingen i Stortinget ba HivNorge om møte med både Helse og omsorgsdepartementet og med Justisdepartementet for å drøfte videre oppfølging av saken. Tidlig på høsten 2009 sendte vi over et konkret forslag til nedsettelse av et utvalg, hvor vi skisserte både hva det måtte jobbes med og vi kom med konkrete forslag til sammensetning. I lang tid var det taust fra departementene før vi i april 2010 får informasjon om at et lovutvalg vil bli virkelighet.

Nærmere om utvalget
Utvalget ble nedsatt og hadde sitt første møte før jul 2010.
Mandatet til utvalget kan du lese her.
Utvalget skal avlevere sin utredning innen 1.oktober 2012.

Veien videre?
Mens vi venter på utvalgets innstilling fortsetter vi arbeidet med å holde oss oppdatert om domstolenes praktisering av § 155. Vi forsøker også å følge med på hva som foregår i andre land.

Når utvalget har levert sin innstilling så skal denne på høring og da er vi i gang igjen med vårt påvirkningsarbeid. Hvorvidt dette blir en fortsatt bratt oppoverbakke avhenger selvfølgelig av hvilke konklusjoner utvalget lander på.